01

TEATERHISTORIE

Epoker, kontekst og sammenhenger — fra antikken til i dag. For dybdeportretter av enkeltpersoner, se Teaterfornyere →

Dette kurset dekker vestlig teaterhistorie. En fullstendig oversikt ville inkludert tradisjoner fra Asia, Afrika og resten av verden — disse er like rike og like viktige.
→ Les mer om de underrepresenterte
→ Ikke-vestlige teatertradisjoner — tilleggsmateriale ↗
Frem til 1875
Antikken
547 fvt – 453 vt
Den greske antikken · 547–31 fvt
Samfunn
Gresk bystat. Teater knyttet til religiøse festivaler for Dionysos.
Formål
Religiøs feiring, borgerlig deltakelse, katarsis (Aristoteles).
Materiell
Utendørs amfiteater. Masker, kothurner. Bare mannlige skuespillere. Kor. Maks tre skuespillere på scenen.
Dramatikere
Sofokles · Euripides · Aristofanes
Tragedie og komedie
Aristoteles analyserte tragedien i Poetikken (bok I) — den er bevart og er grunnlaget for vestlig dramateori. Han skrev også en bok om komedien (bok II), men den er tapt. Vi vet derfor langt mer om den greske tragediens teori enn komedienes. Aristofanes er den viktigste overleverte komedieskriveren — kjent for politisk satire, absurd humor og direkte henvendelse til publikum. Hans komedier brøt bevisst med den fjerde veggen og latterliggjorde samtidige politikere og filosofer, inkludert Sokrates.
→ Greske begreper — Å finne de rette ordene Pensumbok · Gresk antikken · side 15–46 ↗
Den romerske antikken · 300 fvt – 453 vt
Samfunn
Romersk imperium. Teater som masseunderholdning og politisk spektakel.
Formål
Underholdning, propaganda og feiring av statsmakt. Brød og sirkus — teater og spill som middel til å holde befolkningen fornøyd.
Materiell
Innendørs og utendørs teatre. Mer spektakulære og voldsomme oppsetninger enn gresk tradisjon.
Dramatikere
Plautus · Seneca · Terents
Pensumbok · Romersk antikken · side 46–56 ↗
Lukk ↑
Middelalderen
500–1500 vt
Samfunn
Kristen Europa. Kirken dominerer kultur og politikk. Lite skriftlig drama — muntlig tradisjon.
Formål
Formidling av bibelsk innhold til en analfabetisk befolkning. Teater som massemedia og religiøs opplæring.
Materiell
Mysteriespill og moralitetsspill. Spillvogner i gatene (pageant wagons). Lekfolk som skuespillere. Allegoriske figurer.
Dramatikere
Anonym · Hrotsvit
Fordypning — teaterformer+
Liturgisk drama
Den tidligste formen, vokst ut av messens ritualer på 900-tallet. Fremført av geistlige inne i kirken, på latin. Dramatiserte bibelske hendelser — særlig påske og jul. Ikke underholdning, men religiøs formidling.
Mysterispill
Bibelske fortellinger fra skapelsen til dommedag, fremført på spillvogner (pageant wagons) som beveget seg gjennom byene. Lekfolk spilte rollene. Kunne vare over flere dager.
Mirakelspill
Dramatisering av helgeners liv og mirakler. Populære i Frankrike og England. Fremført på festdager knyttet til den aktuelle helgenen.
Pasjonsspill
Dramatisering av Jesu lidelse, død og oppstandelse. Kunne vare flere dager og involvere hele lokalsamfunnet. Tradisjonen lever videre i Oberammergau i Bayern siden 1634. ↗ oberammergau
Moraliteter
Allegoriske stykker der personifiserte abstraksjoner — Synd, Dyd, Rikdom, Død — kjemper om menneskesjelen. Mest kjent: Everyman (ca. 1510).
Farse
Kort komisk pause mellom lengre stykker. Folkelig og gjerne grov humor. Fra det franske farce — å fylle, stoppe i. Fremført på torg og markeder av lekfolk.
Pensumbok · side 57–82 ↗
Lukk ↑
Renessansen
1453–1650
Samfunn
Gjenoppdagelse av antikken. Humanisme. Fremvekst av profesjonelle teaterkompanier og faste teaterbygninger.
Formål
Underholdning, prestisje for fyrstehoff, utforskning av det menneskelige.
Materiell
Commedia dell'arte (Italia): masker, faste roller, improvisasjon. Elisabetansk teater: åpne scener, tekstbasert. Perspektivscenografi innføres.
Pensumbok · side 90–129 ↗
Shakespeare i dybden
Nøkkelpunkter
  • Skrev Hamlet, Macbeth og Romeo og Julie, blant annet
  • Utviklet det engelske språket og mestret både blankvers og komplekse karakterportretter
  • Sentral i den engelske renessansen — hans verker er verdens mest spilte dramatikk
  • Spilte på The Globe (utendørs) og Blackfriars Theatre (innendørs, vinterstid)
  • Var deleier i The Globe Theatre og Blackfriars Theatre
Hvem
William Shakespeare (1564–1616). Skuespiller, dramatiker og medeier av Globe Theatre og innendørsteateret Blackfriars i London. Skrev 37 stykker — tragedier, komedier og historiske dramaer — samt dikt.
Språk
Skrev på tidlig moderne engelsk. Blander prosa og vers — adelige snakker gjerne i jambisk pentameter (ti stavelser, ujamn-jamn-rytme), tjenere i prosa. Rytmen er ikke bare estetisk — den bærer mening og tempo.
Sjangre
Tragedier (Hamlet, Macbeth, Othello, Kong Lear) — nærmer seg aristotelisk form, med protagonister som bærer på en fatal feil eller blindhet. Hevntragedier (Titus Andronikus) — blodig, rituell hevn som dramaturgisk motor. Komedier (En midtsommernattsdrøm, Som du vil det, Mye støy for ingenting) — forviklinger, forkledning og lykkelig slutt. Historiske dramaer (Henrik V, Richard III) — engelske konger som moralske og politiske speil. Romanser (The Tempest) — ofte kalt fantasy- eller eventyrsjanger; blander det magiske og det menneskelige.
Scenen
Globe Theatre: åpen scene som stakk ut i publikum på tre sider. Ingen kulisser — stedet etableres gjennom teksten. Ingen lys bortsett fra dagslys. Alle roller spilt av menn. Publikum fra alle samfunnslag stod eller satt rundt scenen. Shakespeare var også medeier i Blackfriars Theatre — et innendørs, overbygget teater som tillot kveldsforestillinger med levende lys (stearinlys) og et mer velstående publikum.
Kulturell arv
Shakespeare bygde de fleste stykkene sine på eksisterende legender, noveller eller andre teaterstykker — det originale lå i språket og karakterdybden, ikke i plottet. Hans verk falt ut av favør under restaurasjonstiden, men ble brakt tilbake til forgrunnen av den engelske kulturarven av skuespilleren og impresarioen David Garrick på midten av 1700-tallet. Siden da har Shakespeares stykker vært et fast referansepunkt for allusjoner i vestlig kunst og kultur — i litteratur, opera, film, musikk og populærkultur. Å kjenne Shakespeare er å kjenne et felles europeisk referansebibliotek.
Hvorfor viktig
Shakespeare er den mest oppførte dramatikeren i verden. Hans stykker utforsker makt, kjærlighet, sjalusi, forræderi og identitet med en psykologisk dybde som holder seg. Han er også referansepunktet for nesten all vestlig dramaturgisk teori etter 1600.
Pensumbok · side 90–129 ↗ Fordypning: Shakespeare — presentasjoner og materiale ↗
Lukk ↑
Klassisismen og Restoration
ca. 1600–1725
Samfunn
Absolutistiske monarker. Hoffteater. Opera utvikles i Italia. Ingen teater i England 1642–1660.
Formål
Makt og prestisje. Strenge estetiske regler (de tre enheter). Fransk klassisisme (reglene nedskrevet i 1674). Englands «Restoration» 1660.
Materiell
Lukket scenerom med kulissescenografi. Profesjonelle skuespillerinner på den engelske offentlige scenen for første gang — i Italia hadde kvinner opptrådt profesjonelt siden 1500-tallet (Isabella Andreini er det tidligste kjente eksempelet), og i Frankrike var Marie Venier aktiv allerede på slutten av 1500-tallet. Deklamatorisk spillestil.
Dramatikere
Racine · Corneille · Molière
Pensumbok · side 136–156 ↗
Lukk ↑
Opplysningstiden
ca. 1700–1800
Samfunn
Fornuft og vitenskap utfordrer religion og tradisjon. England, Frankrike, Tyskland og Norden.
Formål
Opplysning, moral og samfunnskritikk. Borgerskapets teater vokser frem.
Materiell
Borgerlig drama, sentimentalt drama. Løsning fra klassisismens strenge regler.
Dramatikere
Pensumbok · side 161–191 ↗
Lukk ↑
Romantikken
ca. 1815–1850
Samfunn
Reaksjon mot opplysningstidens fornuftsideal. Følelser, natur og nasjonalisme i sentrum. England, Frankrike, Tyskland, Norge.
Formål
Uttrykke individets indre liv og nasjonale identitet.
Materiell
Melodrama, historiske skuespill, spektakulær scenografi.
Dramatikere
Schiller · Hugo · Büchner
Pensumbok · side 194–213 ↗
Lukk ↑
1800-tallet og realismen
ca. 1850–1900
Samfunn
Industrialisering. Fremvekst av middelklassen. Nasjonalisme. Darwin og vitenskapelig tenkemåte.
Formål
Speile virkeligheten. Samfunnskritikk. Teateret som moralsk og sosial arena.
Materiell
Fjerde vegg-illusjonen. Naturalistiske scenografi. Prosa i stedet for vers. Psykologisk dybde i karakter.
Dramatikere
Pensumbok · side 215–242 ↗
Lukk ↑
Etter 1875 — se også Teaterfornyere
Pensumbok · Etter 1875 ↗

Modernismen, eksperimentet og samtiden er også organisert etter nøkkelpersoner. → Gå til Teaterfornyere

Fin de Siècle og tidlig modernisme
1880–1914

Overgangen fra 1800-tallets melodrama til en søken etter indre sannhet.

Samfunn
Industrialisering, urbanisering og politisk uro. Vitenskapelig tenkemåte utfordrer tradisjonelle verdier.
Formål
  • Naturalisme og realisme — Ibsen og Strindberg brakte ekte samfunnsproblemer (arv, kjønn, klasse) inn på scenen. Teateret som laboratorium for menneskelig atferd.
  • Symbolisme — Reaksjon mot realismen. Drømmeaktige bilder og symboler for å fange det uutsigelige og sjelelige.
  • Regissørens fremvekst — Teateret som helhetlig kunstverk (Gesamtkunstverk) kontrollert av en visjonær regissør.
  • Reteatralisering — Da filmen kom, søkte teateret tilbake til sine egne tradisjoner: maske, ritual, commedia dell'arte. Se Førstegenerasjons fornyere.
→ Moderne teater: to greiner — Analyse

Moderne teater: to greiner

Fra fin de siècle hadde kunstnerne to ulike tilnærminger til det å uttrykke menneskets tilstand:

Vitenskapsmennene — inspirert av Darwin. Årsak og virkning, det logiske og objektive. Naturalisme, realisme, og etter hvert Brechts episke teater. (Merk: Brecht begynte som ekspresjonist, men hoppet over til den andre grenen.)

Prestene og demonene — inspirert av Freud og det ubevisste. Det spirituelle, intuitive og subjektive. Symbolisme, ekspresjonisme, surrealisme, og Artauds grusomhetsteater. Langs kontinuumet fra det abstrakte mot det ikke-representasjonelle.

Da surrealistene begynte å lene seg mot politikken og dermed nærmet seg den «objektive» grenen, gikk Artaud den andre veien og gravde seg dypere ned i det surrealistene eksperimenterte med.

Lukk ↑
Ismene i teateret
ca. 1880–1940

Kunstneriske bevegelser som brøt med realismen og utforsket nye uttrykksformer.

Symbolisme
Reaksjon mot realismens ytre virkelighet. Drøm, myte og det indre sjelsliv i sentrum. Diffus belysning, symbolske bilder. Maeterlinck er sentral.
Dadaisme
Anti-kunst og anti-logikk. Oppsto i Zürich 1916 som reaksjon på krigens galskap. Tristan Tzara sentral. Absurde tekster og happenings.
Surrealisme
Drøm og det ubevisste som kilde til kunstnerisk sannhet (Breton, 1924). Artaud tilhørte surrealistene før bevegelsen ble politisk — da surrealistene vendte mot politikken, gikk Artaud dypere inn i det de hadde begynt å utforske. Grusomhetens teater har surrealistiske røtter.
Ekspresjonisme
Forvridde, subjektive følelsesuttrykk. Scenebildet speiler karakterens indre verden fremfor den ytre virkeligheten — virkeligheten var mer enn de fem sansene. Sterk i tysk teater 1910–1925.
Futurisme
Italiensk bevegelse (Marinetti, ca. 1909). Hyllet maskin, fart, krig og brudd med fortiden — bevegelsen var åpent misogynistisk. Ville brenne ned biblioteker og spille teater i diskotek. Korte, provokative sceniske øyeblikk — tidlig performance-kunst.
Konstruktivisme
Russisk bevegelse. Meyerhold brukte maskinkonstruksjoner som scenografi og biomekanikk som skuespillerteknikk. Teateret som politisk fabrikk.
Mer om ismene — tilleggsmateriale ↗
Lukk ↑
Modernismen frem til etterkrigstiden
1914–1945

Mellomkrigstiden brukte teateret som et verktøy for radikal samfunnsendring og som svar på krigens traumer.

Formål
  • Episk teater — Brecht videreutviklet Erwin Piscators arbeid og etablerte Verfremdungseffekt (fremmedgjøring) for å få publikum til å tenke kritisk fremfor å leve seg inn i følelsene.
  • Grusomhetens teater — Mens Brecht ville fikse samfunnet, trodde Artaud at mennesket måtte helbredes først. Han ønsket å knuse publikums selvtilfredshet gjennom et voldsomt, sanselig og rituelt teaterspråk. Hans teorier er blant de mest innflytelsesrike konseptene i postmoderne teater.
Lukk ↑
Etterkrigstiden og postmodernismen
1945–i dag

Teateret dekonstruerte «de store fortellingene» og beveget seg fra leting etter sannhet til en lek med ulike perspektiver.

Formål
  • Det absurde teater — Beckett og Ionesco fremstilte mennesket som fanget i en meningsløs eksistens der språket ofte bryter sammen. I motsetning til modernismens «ismer» var ikke absurdisme en organisert bevegelse eller et manifest — begrepet ble først tatt i bruk av kritikeren Martin Esslin i 1961/62, da han samlet en rekke etterkrigsdramatikere under én beskrivelse i boken Theatre of the Absurd. Esslin hentet begrepet fra Albert Camus' essay Myten om Sisyfos (1942), der Camus argumenterte for at menneskets grunnvilkår er absurd — livet er meningsløst, men vi fortsetter likevel.
  • Fysisk og eksperimentelt teater — Grotowski og «det fattige teateret» strippet bort alt overflødig for å fokusere på relasjonen mellom skuespiller og tilskuer. Han presenterte idealet om den «hellige skuespilleren» — en utøver som ofrer seg fullstendig i møtet med publikum.
  • Postmodernisme — Fra 1980-tallet blander teateret sjangre, bruker ny teknologi og forkaster lineær handling til fordel for visuell «kollasj».

Postmodernisme — 11 trekk

  • Selvreflekterende
  • Ironi og parodi
  • Ingen skille mellom høy og lav kultur
  • Retro
  • Stiller spørsmål til historie og tradisjonelle oppfatninger
  • Brudd med tradisjonell bruk av tid i dramaturgi
  • Dystopia — en verden der penger betyr makt; paranoia og overvåkning
  • Virkelighetsforvrengning
  • Multimedial kommunikasjon fremfor bare litteratur eller skrift
  • Metateater — forestillingen er selvbevisst og tematiserer seg selv som teater (Abel, 1963; Pirandello som sentralt eksempel)
  • Kritikk av forbrukerkultur og kapitalisme
Oversiktskart: Moderne, postmoderne og fysisk teater ↗

Felluga, D. «General Introduction to Postmodernism.» Introductory Guide to Critical Theory. Purdue University.

Lukk ↑
New York Avant-Garde · 1958–1980
Off-Off-Broadway

Broadway · Off-Broadway · Off-Off-Broadway

Betegnelsene har ingenting med gateadresse å gjøre — det handler om størrelsen på teatersalen: Broadway = 500+ seter (store kommersielle teatre). Off-Broadway = 100–499 seter. Off-Off-Broadway = under 100 seter. Jo færre seter, jo større artistisk frihet og jo lavere krav til lisenser og lønnsavtaler.

Kontekst
Mens Off-Broadway på 1960-tallet ble stadig mer kommersiell, vokste det frem et nytt lag under: Off-Off-Broadway. Startstedet var kafeer, kirker og kunstgallerier i Greenwich Village og East Village — steder som ikke trengte teaterlisens og ikke brydde seg om anmeldelser. Kunstnerne betalte ikke og ble ikke betalt. Teateret var et eksperiment, ikke et produkt.
Caffe Cino · 1958
Joe Cino åpnet et kafékjeller på Cornelia Street i Greenwich Village — ikke som teater, men som møtested. Teater oppsto av seg selv. Ingen budsjett, ingen sensur, ingen mal. LHBT-stemmer fikk plass da de ikke hadde andre scener. Det var her Tennessee Williams for første gang fikk oppmerksomhet som dramatiker. Regnes som Off-Off-Broadways fødested. Se Teaterfornyere.
La MaMa · 1961
Ellen Stewart grunnla La MaMa Experimental Theatre Club i East Village. Satte opp flere forestillinger på ett år enn hele Broadway. Åpen for alle — ingen mal for «kvalitet». Fremdeles aktiv. Se Teaterfornyere.
The Living Theatre · 1946
Judith Malina og Julian Beck. Politisk, anarkistisk og kroppslig — ville skape «a Beautiful Non-Violent Anarchist Revolution». Inspirert av både Artaud og Piscator, som Malina arbeidet direkte med. «Paradise Now!» inviterte publikum opp på scenen. Se Teaterfornyere.
The Open Theater · 1963
Joseph Chaikin grunnla The Open Theater sammen med Megan Terry og Jean-Claude van Itallie. Ville frigjøre skuespilleren fra Method Acting — fokus på ensemble, lyd og bevegelse, og improvisasjon. Inviterte publikum til å vitne prosessen. Se Teaterfornyere.
The Performance Group · 1967
Richard Schechner grunnla The Performance Group — utgangspunktet for Environmental Theater og Performance Studies. Se Teaterfornyere.
The Wooster Group · 1980
Elizabeth LeCompte tok over The Performance Group og omdøpte det til The Wooster Group — ett av verdens mest innflytelsesrike eksperimentelle ensembler. Se Teaterfornyere.
Lukk ↑
Norsk teaterhistorie · 1684–i dag
Holberg (1684–1754)
Hvem
Ludvig Holberg — norsk/dansk forfatter og historiker, levde det meste av livet i Danmark. Regnes som nordisk teaters far.
Verk
33 komedier på seks år, inspirert av Molière og commedia dell'arte. Karaktertyper, ikke psykologiske individer — satire over borgerskapet. Kjente stykker: Jeppe paa Bierget, Den Politiske Kandstøber, Den Stundesløse, Erasmus Montanus.
De faste scenene (1827–1913)
Christiania Theater
Norges første faste offentlige scene, åpnet 1827 i Christiania (Oslo). Satte standarden for norsk institusjonsteater.
Den Nationale Scene
Grunnlagt i Bergen 1876. Ibsen var sceneinstruktør her tidlig i karrieren. Fremdeles aktiv.
Nationaltheatret
Åpnet i Oslo 1899 med Ibsen og Bjørnson som grunnpilarene. Fortsatt Norges prestisjetyngste scene.
Det Norske Teatret
Grunnlagt 1913 av Hulda Garborg — nynorsk scene, og i dag det teatret i verden som setter opp flest forestillinger på nynorsk.
Ibsen og Bjørnson
Henrik Ibsen
Skapte det psykologiske borgerlige dramaet — Et dukkehjem, Hedda Gabler, Vildanden. Var internasjonalt berømt i sin levetid og regnes som grunnleggeren av det moderne drama. Hans stykker spilles fortsatt over hele verden.
Bjørnstjerne Bjørnson
Like dominerende som Ibsen i sin tid, men langt mer glemt internasjonalt i dag. Gikk fra nasjonalromantisk bondedrama til samfunnskritisk realisme. Mottok Nobelprisen i litteratur i 1903 — den første nordmann.
Friteaterbevegelsen (1970-tallet)
Bakgrunn
Opprør mot de etablerte institusjonsteatrene — politisk, eksperimentelt og desentralisert. Inspirert av Brecht, Boal og internasjonale frigrupper. Åpnet teater for nye stemmer, nye rom og nye publikumsgrupper. La grunnlaget for det norske fri-scenefeltet.
Tramteatret 1976–1986 · oppløst
Stiftet i Oslo 1976 av Liv Aakvik. Vedtok å alltid ta de svake og undertryktes parti og nå ut til hele Norges befolkning. Laget politisk musikkrevy med sterk forankring i rockemusikk. Nådde et bredt publikum gjennom NRK-serier og turneer over hele landet. Gjenforeningsturné 2003.
Baktruppen 1986–2014 · oppløst
Norsk performance-kollektiv grunnlagt i Oslo. Blandet teater, performance art og konseptuell kunst. Postdramatisk praksis: ingen fast tekst, ingen fast rolle. Et av Norges mest internasjonalt profilerte eksperimentelle ensembler. Ble oppløst etter at statlig basisfinansiering ikke ble fornyet. Trine Falch, med bakgrunn fra Baktruppen, grunnla senere Susie Wang — se Norske samtidskompanier nedenfor.
Jon Fosse (1959–)
Hvem
Verdens mest oppførte nålevende dramatiker. Skriver på nynorsk. Mottok Nobelprisen i litteratur 2023.
Uttrykk
Minimalistisk, repetitivt språk med lange pauser — taushet er like viktig som replikk. Tematikk: ensomhet, natur, eksistens og det uutsigelige. Representerer en særnorsk tradisjon der det som ikke sies er det viktigste.
Ressurser
SNL: Norsk teaterhistorie ↗
Norske samtidskompanier
Wakka Wakka
Visuelt teaterselskap grunnlagt i 2001 av Kirjan Waage (norsk) og Gwendolyn Warnock. Basert i New York og Oslo. Kombinerer dukketeater, objektmanipulasjon, masker, video og originalmusikk for å utforske globale temaer — fra den islandske finanskrisen til klimaendringer og menneskerettigheter. Internasjonal turné siden 2006. Obie Award og Drama Desk Award.
De Utvalgte
Fri scenisk gruppe grunnlagt i 1993, utdannet ved Nordisk Teaterskole i Danmark. Arbeider i grenselandet mellom teater, billedkunst og performance, med egenprodusert video, lyd og musikk som likestilte virkemidler. Kjent for å blande fiksjon og dokumentarisk materiale, det komiske og det tragiske. Vant Kritikerprisen (2012), Heddaprisen (2012 og 2019) og Torshovteatrets pris (2010). Holder til på Nesodden.
Verdensteatret
Kunstkollektiv grunnlagt i Bergen i 1986 av Lisbeth Bodd og Asle Nilsen, nå basert i Oslo. Kombinerer performance, installasjon, lyd, animasjon og skyggelek i tverrkunstneriske verk som vises på museer, gallerier og musikk- og scenekunstfestivaler internasjonalt. Et sentralt eksempel på likestilt dramaturgi i norsk samtidsscenekunst — ingen av virkemidlene er underordnet de andre. Heddaprisens ærespris 2014. Bessie Award, New York, 2006.

Kjærlighet og kannibalisme. New York Times anmeldte det.

Norsk teatergruppe grunnlagt i 2017 av Trine Falch, Martin Langlie, Mona Solhaug og Bo Krister Wallström — to av dem med bakgrunn fra Baktruppen. Lager representasjonelt teater med røtter i skrekksjangeren, det absurde og B-film-estetikk.

Kjent for horrortrilogien der Burnt Toast er siste del — en forestilling om kjærlighet og kannibalisme som New York Times omtalte som «a disturbing yet tender tale». Internasjonal profil: Kampnagel i Hamburg, NYU Skirball i New York.

Lukk ↑
Samtiden — vi ser konturene
etter 1980

Jo nærmere vi er vår egen tid, jo vanskeligere er det å se hva som vil vise seg å være viktig. Globaliseringen har gjort teaterfeltet mer sammenvevd enn noensinne — impulser, kunstnere og forestillinger beveger seg raskt på tvers av grenser. Det vi kan se, er noen tydelige tendenser. Men hvilke av disse som vil forme neste generasjon teater, vet vi ikke ennå.

Postdramatisk og visuelt teater
Teksten er ikke lenger øverstkommanderende. Lys, kropp, rom og lyd likestilles som dramaturgiske elementer. Robert Wilson, Verdensteatret og mange andre arbeider i denne tradisjonen. Se også Postdramatisk dramaturgi.
Immersivt teater
Publikum er ikke tilskuere, men deltakere som beveger seg fritt i forestillingsrommet og skaper sin egen opplevelse. Punchdrunk er det mest kjente eksempelet internasjonalt.
Dokumentarteater og virkelighetsteater
Teateret henter sitt materiale direkte fra virkeligheten: intervjuer, rettsdokumenter, statistikk. Rimini Protokoll er blant de mest profilerte. Se også Performance og politikk.
Dekolonisering av repertoar og scenerom
Hvem sine historier fortelles, hvem spiller dem, og hvem skriver dem? Teaterfelt over hele verden stiller spørsmål ved det europeiske kanon og søker nye stemmer og tradisjoner.
Klimakrise og bærekraft
Klimakrisen setter spor i både tematikk og produksjonspraksis. Noen teatre endrer måten de produserer på; andre setter klimaet på scenen som tema.
Hybridformer mellom dans og teater
Grensene mellom dans, teater og performance art viskes ut. Fysisk teater, dansebasert teater og bevegelsesscore finner nye uttrykk. Se Kropp, stemme og bevegelse og norske eksempler i Sentrale skikkelser.
Digital og multimedial scenografi
Video, live-kamera, projeksjon og digitale verktøy er blitt ordinære sceniske elementer — ikke eksotiske tillegg. Se Kjersti Horn som et norsk eksempel.
Lukk ↑