03
Fra side til scene til kunstverk.
Dette kapittelet er ikke en uttømmende oversikt — det er et utgangspunkt. Dramaturgi som fagfelt er bredere enn det som dekkes her. Andre innfallsvinkler og systemer for analyse, som refleksiv dramaturgi og dramapedagogiske tilnærminger, ivaretas av faglærere med erfaring fra andre og verdifulle perspektiver på teater som kunstform. For utfyllende ressurser, se scenetreff.no ↗.
Ordet drama kommer fra det greske dran — å handle, å gjøre. I sin enkleste form er drama det som skjer når noen gjør noe i nærvær av andre som ser på. Det er ikke en tekst, ikke en bygning og ikke et publikum — det er en handling.
Forholdet mellom drama, dramaturgi og teater kan forstås slik:
«Post» betyr etter. Når teateret beveger seg bort fra dramaet — bryter ned rekkefølgen i fortellingen — kaller vi det postdramatisk. Se Postdramatisk i Ulike dramaturgiske modeller.
De tre henger uløselig sammen, men er ikke det samme. En dramatiker arbeider med drama. En dramaturg arbeider med dramaturgien. En regissør arbeider i skjæringspunktet mellom alle tre — og det er det dette kapittelet handler om.
→ Se Å finne de rette ordene: Drama og teater for definisjoner og distinksjoner.
Å skape et helhetlig scenisk uttrykk
Sjanger — hva slags historie fortelles? Tone, tema og publikums forventninger til utfall. Eks: tragedie, komedie, melodrama, farse. Valg av sjanger vil ofte implisere en spillestil.
Spillestil obs: ikke det samme som skuespillerteknikker
Et spesifikt, helhetlig ekspressivt uttrykk som skuespilleren eller ensemblet skaper gjennom valgte bevegelseskvaliteter, stemmebruk og sceniske virkemidler. Spillestil kan kategoriseres som konvensjonell, realistisk, deklamatorisk eller stilisert.
Stilisert kan videre avgrenses til for eksempel farse, «finsk fjernsynsteater», Pinteresque eller Wilsonesque. Spillestilen alene kan ofte signalisere sjanger til et publikum.
NB — «Konvensjonell» spillestil
«Konvensjonell» brukes her for å beskrive en teatralsk presentasjon av en troverdig karakter — der skuespilleren arbeider med utgangspunkt i psykologisk realisme (motivasjoner og fysiske handlinger), men der uttrykket på scenen er forsterket og teatralsk. Dette skiller seg fra samtidens ideal om realisme som illusjon — slik vi kjenner det fra film og kammerteateret.
Teaterform — definert av konvensjonene for hvordan forestillingen lages og presenteres. Teaterformen fastslår blant annet publikumskontrakten. Eks: commedia dell'arte, forumteater, gateteater, kabuki.
Publikumskontrakt — den implisitte avtalen om forholdet mellom utøvere og publikum — om publikum er passive betraktere, delaktige eller medskapende.
Teatermodell — den fysiske og romlige organiseringen av forholdet mellom scene og sal: proscenium, traverse, black box, arena, site-specific.
Det finnes ingen fasit på rekkefølgen når en regissør tar valg. En valgt teaterform vil ofte implisere en sjanger. En valgt sjanger vil ofte begrense valg av teaterform.
Eigtved, M. (2007). Forestillingsanalyse. Forlaget Samfundslitteratur. · Gladsø, S. et al. (2005). Dramaturgi. Universitetsforlaget. · Nygaard, J. (1990). Om teater.
Å skape en fengslende produksjon
Når de praktiske rammene er valgt — sjanger, spillestil, teaterform, teatermodell — begynner arbeidet med å forme selve forestillingen som et særegent scenisk uttrykk. Det er her dramaturgien blir håndverk og kunst.
Dramaturgisk modell (skinnene) — den tekniske planen for fremdriften. Som skinnene på en berg-og-dal-bane bestemmer modellen tempoet på spenningskurven: hvor raskt konflikten eskalerer og hvor vendepunktene kommer.
Dramaturgisk form (selve turen) — det helhetlige sceniske uttrykket publikum faktisk får. Man kan følge spenningskurven lojalt — eller bryte den, f.eks. ved å senke tempoet helt ned i et klimaks for å skape episke grep.
Regissørens verktøy
Regissøren har to typer verktøy — sceniske og dramaturgiske virkemidler. Begge er de samme på tvers av modeller og former. Det er valgene regissøren tar i bruken av dem som skaper den dramaturgiske formen publikum opplever.
Her er de seks virkemidlene forklart — du vil se hvordan de brukes i de ulike dramaturgiske modellene nedenfor.
Forholdet mellom forventning og utløsning — det som holder publikum i stolen. Spenning bygges gjennom å gi publikum informasjon karakterene mangler (dramatisk ironi), ved å holde tilbake avgjørende opplysninger, eller ved å skape et gap mellom det en karakter sier og det den gjør. Utløsningen — vendepunktet eller klimakset — gir mening til alt som kom før.
Bruk av motsetninger for å skape dynamikk og forsterke virkning. En stille scene før noe voldsomt gjør volden sterkere. En komisk figur i en tragedie setter det tragiske i relief. Stillhet etter intens fysisk aktivitet kan bære mer enn aktiviteten selv. Kontrasten er ikke et tilfeldig skifte — den er et bevisst grep for å gi publikum noe å måle mot.
Gjentakende, formelle handlinger som gir forestillingen tyngde og indre logikk. En hilsen, et måltid, en bestemt frase — gjentatt nok ganger bygger den forventning og vekt. Når ritualet brytes eller nektes, bærer selve bruddet meningen. Det er ikke handlingen i seg selv, men det den har blitt ladet med gjennom gjentakelsen.
Gjenstander, figurer eller handlinger som bærer gjentatt eller forsterket betydning innenfor et bestemt verk. Symbolet bygges gjennom repetisjon og eskalering: første gang er det nøytralt, andre gang er det ladet, tredje gang bærer det hele stykkets tyngde. Villanden i Ibsens stykke er et klassisk eksempel. Det skiller seg fra et semiotisk tegn, som kan være et hvilket som helst element publikum tolker som meningsbærende. Se Fordypning: Semiotikk vs. dramaturgiske symboler.
Den tidsmessige organiseringen av forestillingen — tempoet i scenebytte, forholdet mellom handling og stillhet, hastigheten i dialogen. En langsom oppbygging etterfulgt av et brått kutt er i seg selv et dramaturgisk valg. Rytmen styrer når publikum puster ut, og når de ikke får lov.
Repetisjon av elementer — en replikk, en bevegelse, et bilde — for å skape gjenkjennelse, forsterke budskap eller bygge mening over tid. Den samme replikken i tre ulike kontekster betyr tre ulike ting. En gest som gjentas i et avgjørende øyeblikk rekker tilbake til alle gangene den ble brukt før. Gjentagelse er ikke redundans — det er akkumulering.
Arntzen, K.O. (1990). «En visuell dramaturgi: De likestilte elementer». · Lehmann, H.-T. (2006). Postdramatic Theatre. Routledge, s. 93. · Larsen, W. (2019). «Likestilt dramaturgi». Teatervitenskapelige studier, 3, 39–54.
Stein, G. (1935). «Plays». I Lectures in America. Random House.
NB: Begrepet er omdiskutert. Teaterteoretikeren Elinor Fuchs kritiserte Lehmanns brede bruk av begrepet i TDR (2008) — hun mente at Lehmann samler for mange ulike kunstnere og retninger under én paraply, og at begrepet dermed mister presisjon. Flere forskere har også påpekt at ideen om det postdramatiske ikke er Lehmanns originale — begrepet ble først introdusert av Andrzej Wirth og Richard Schechner. Lehmann, H-T. (2006). Postdramatic Theatre. Routledge. · Fuchs, E. (2008). TDR, 52(2), s. 179–180.
Dekonstruksjon
Dekonstruksjon betyr ikke tilfeldighet eller kaos. Det er en bevisst strategi for å bryte ned teatrets konvensjoner — fortellingens logikk, karakterens psykologi, hierarkiet mellom tekst og kropp. Når disse elementene demonteres systematisk, er resultatet postdramatisk. Begrepet stammer fra Jacques Derridas filosofi og ble anvendt på teater av Lehmann og andre fra 1980-tallet. Derrida, J. (1967). De la grammatologie. Les Éditions de Minuit. · Lehmann, H-T. (2006). Postdramatic Theatre. Routledge, s. 31–35.
I tillegg til de ulike modellene som former spenningskurven, snakker vi også om åpen og lukket dramaturgi.
Lukket og åpen dramaturgi Klotz, 1960
Lukket modell — en plan der alt henger logisk sammen. Tid, sted og handling er samlet (kausalitet).
Lukket form — resultatet føles som en tett, uunngåelig historie.
Åpen modell — en plan med hopp i tid og sted. Scenene står mer fritt (episodisk).
Åpen form — resultatet føles mangfoldig og gir rom for refleksjon.
En dyktig regissør kan bruke en lukket modell, men bryte den med episke grep for å skape en åpen form.
Klotz, V. (1960). Geschlossene und offene Form im Drama. Hanser.
Merk: Modellen tilhører iscenesettelsen — ikke teksten. Den samme dramatiske teksten kan settes opp under ulike modeller.
Spenningskurvens form
| Modell | Spenningskurvens form |
|---|---|
| Klassisk | Lineær oppbygging mot ett klimaks |
| Episk | Brutt — episodisk, reset mellom scener |
| Sirkulær | Vender tilbake til utgangspunktet |
| Simultan | Flere parallelle kurver samtidig i rommet |
| Likestilt | Uavhengig av kurveform — handler om hvilke sceniske virkemidler som bærer spenningen |
| Landskapsdramaturgi | Horisontal — spenningen ligger i relasjonene mellom elementer, ikke i retning mot klimaks |
| Postdramatisk | Dekonstruert — kurven finnes, men brytes systematisk eller unngås bevisst |
Virkemidler og dramaturgiske grep
| Modell | Sceniske virkemidler som bærer spenningen | Dramaturgiske grep |
|---|---|---|
| Klassisk | Dialog, handling | Spenning → konflikt, vendepunkt, klimaks |
| Episk | Gestus, direkte henvendelse, tittelkort | Kontraster → fremmedgjøring, brudd · Rytme → episodisk brudd |
| Sirkulær | Rituell repetisjon, musikk, kropp | Ritualer → innramming, overgang · Gjentagelser → variasjon |
| Simultan | Rom, parallelle handlinger | Kontraster → montasje, parallellitet |
| Likestilt | Alle sceniske virkemidler prinsipielt likestilt | Avhengig av produksjonen |
| Landskapsdramaturgi | Lys, lyd, kropp, rom | Rytme → pust, dveling · Kontraster → juxtaposisjon i det sceniske/fiktive rom |
| Postdramatisk | Skifter — ingen fast hierarki | Rytme → fragmentering · Gjentagelser → forvrenging, forflytning |
Merk: Noen dramaturgiske virkemidler er ikke modellspesifikke. Symboler kan brukes som et semiotisk element i klassisk dramaturgi — en gjenstand som bygger mening over tid. I sirkulær dramaturgi kan det samme symbolet fungere som et rituelt element, ladet gjennom repetisjon. Det er ikke det dramaturgiske virkemiddelet som avgjør modellen — det er grepet.
To grupper
Klassisk, episk, sirkulær og simultan arbeider innenfor dramatisk logikk — de former fortellingen på ulike måter, men forutsetter fortsatt karakterer med intensjoner og handlinger som driver frem.
Landskapsdramaturgi og postdramatisk trer utenfor dramatisk logikk — de gjør intet forsøk på å skape narrativ i klassisk forstand.
Likestilt dramaturgi er ikke en kurveform og tilhører ingen av gruppene — det handler om maktforholdet mellom de sceniske virkemidlene, og kan forekomme i produksjoner på begge sider av linjen.
Simultan kan se ut som landskapsdramaturgi fra utsiden — flere ting skjer, ingen tydelig fokuspunkt — men simultan følger fortsatt dramatisk logikk. Forskjellen er mellom å fortelle flere historier på én gang, og å ikke fortelle en historie i det hele tatt.