Dette kompendiet dekker et utvalg av fagstoffet i min undervisning — basert på min erfaring og faglige bakgrunn. Det er ikke et uttømmende kompendium for hele dramalinja. Andre fagområder, og andre perspektiver på de samme fagområdene, ivaretas av kollegaer med verdifull erfaring og faglig bakgrunn. For materiell som ikke er inkludert her, se også scenetreff.no ↗.

Å VITE AT INGEN VET

Illustrasjon av nebbdyret. Biodiversity Heritage Library. Public Domain.

Vi tror vi vet ting.

Den greske filosofen Sokrates sa at han var klokere enn alle andre fordi han visste at han ikke visste. Å lære noe nytt krever det vi kaller «nybegynnersinnet»: du må midlertidig legge bort det du tror du vet, og åpne deg for ny informasjon. Først når du reflekterer — når du setter ny og gammel kunnskap opp mot hverandre — kan du danne deg meningsfulle meninger og nye teorier. Dette er kjernen i det vi kaller et vekstsinn.

Da engelskmennene Georg Shaw først beskrev nebbdyret, trodde vitenskapsmenn det var en bløff. Pattedyr, fugler, reptiler — vi visste jo hvordan dyreriket var bygget opp. Et hårete dyr som legger egg? Umulig. Men nebbdyret brydde seg ikke om våre kategorier. Det bare levde.

Slik er det med de fleste kategorier vi bruker — de er rammer for diskusjon, ikke regler naturen selv følger. Når vi låser oss til ett perspektiv, mister vi ting av syne. Som nebbdyr. Og oss selv.

Det samme gjelder i kunsten og i historien. Når vi snakker om hva renessansekunstnere «gjorde», betyr ikke det at alle som levde på den tiden fulgte reglene nøyaktig. «Reglene» er nesten alltid generaliseringer laget av folk som ser bakover — på et lite utvalg som skal representere en hel epoke. Og perspektivet til de som skriver historien, teller. Det er viktig å være åpen for å stille spørsmål ved det vi tror vi vet.

Vi har for eksempel belegg for at myten om at greske statuer var umalt, delvis er basert på en bevisst løgn fremmet på 1700-tallet. Vet du det — får det deg til å tenke på hva vi i Vesten egentlig mener med «skjønnhet»?

Noen av dere kjenner kanskje Lysistrata, en komedie fra antikkens Hellas. Handlingen handler om kvinner som nekter menn sex til de stopper krigen. Vi leser den gjerne i dag som et antikrigs-stykke. Men det utdannede publikummet i antikkens Hellas mente at kjærlighet mellom to menn var mer edel enn kjærlighet mellom mann og kvinne — og de satte militær styrke høyt. Kan det hende at stykket var morsomt for grekerne av helt andre grunner enn vi synes det er morsomt?

Noen ganger er det ubehagelig å befinne seg i en tilstand av ikke-viten. Poeten Keats kalte evnen til å akseptere usikkerhet for «negativ kapabilitet» — og han så på det som et av de viktigste utgangspunktene for kreativitet og visdom.

Begrepene du finner i dette kompendiet er ikke fasiter — de er verktøy for samtalen. Som alle ord avhenger de av kontekst. I dagligtale betyr «absurd» en ting, men i en teaterfaglig samtale betyr det noe annet. Begrep er ikke sannheter — de er avtaler som tjener fruktbare diskusjoner.

Se på teoriene i teaterhistorien som en samtale som har pågått i århundrer. Gå inn i diskusjonen med ydmykhet. Du er hjertelig velkommen til å bidra med ditt perspektiv.

Historie har alltid flere perspektiver.

— Ren Powell