08

ETIKK, GRENSER OG DET TEATRALE I HVERDAGEN

Identitet, politikk og provokasjon på scenen.

Politisk teater

Politisk teater bruker scenen som arena for samfunnskritikk og endring. Det kjennetegnes av at formen og innholdet henger uatskillelig sammen — måten det fortelles på er like politisk som hva som fortelles.

Politisk teater er ikke én ting — det arbeider på minst tre måter:

  • Folket mot makten — agitprop, actos, forumteater, gateteater
  • Makten mot folket — showprosesser, propaganda
  • De skjulte stemmene — representasjon, dokumentarteater

Folket mot makten

Agitprop

Ordet kommer fra «agitation og propaganda» og ble en formell del av den kommunistiske regjeringen i Sovjet etter revolusjonen. Forestillingene var flyttbare og ofte fremført i gatene — deklamatoriske, repetitive og direkte henvendt til arbeiderklassen. Formen nådde sitt høydepunkt på 1920-tallet.

Vsevolod Meyerhold skapte et agitprop-teater som skulle gjenspeile oktoberrevolusjonen. Det var eksplisitt ikke-realistisk og i tjeneste for arbeiderklassen: skuespillerne skulle presentere — ikke representere — sine rollefigurer. Brecht tok dette direkte med seg videre. Se Meyerhold og Brecht.

Kilde: Radical Revisions: Rereading 1930s Culture.

Actos — El Teatro Campesino

Grunnlagt i 1965 av Luis Valdez og Agustin Lira i California, blant mexicansk-amerikanske landarbeidere i UFW-streiken. Actos er korte, satiriske sketsjer — ikke agitprop i tradisjonell forstand, men teater laget av undertrykte for å styrke solidaritet. Forestillingene ble spilt på lastebilflak ute i åkrene, foran arbeiderne selv, uten scene, billetter eller teaterbygg.

↗ El Teatro Campesino ▶ YouTube: El Teatro Campesino

Gateteater

Fremført i offentlig rom — ikke for et invitert publikum, men for tilfeldig forbipasserende. Forestillingen må erobre oppmerksomheten. Gateteater er politisk i selve formen: det tar kunsten ut av de etablerte institusjonene og inn i hverdagslivet.

↗ Instagram: Stella Polaris (gateteater-eksempel)

Forumteater

Utviklet av Augusto Boal som del av «Theatre of the Oppressed». Publikum kan stoppe forestillingen og erstatte en skuespiller for å prøve ut alternative handlinger. Det er ikke primært et kunstverk, men et verktøy for sosial endring. Se Fordypning: Forumteater.

Se også Grotowski — fattig teater.

Rimini Protokoll

Tysk konseptuelt teaterkollektiv (Helgard Haug, Stefan Kaegi, Daniel Wetzel). Kjent for å bruke «hverdagseksperter» — ikke-profesjonelle som opptrer som seg selv på scenen. En lastebilsjåfør forteller om livet på veien fra innsiden av en kjørende lastebil. Hundre tilfeldige innbyggere representerer en by statistisk. Publikum følger GPS-instruksjoner gjennom en fremmed by. Rimini Protokoll utfordrer spørsmålet om hvem som har rett til å fortelle — og hva som i det hele tatt er teater.

Evros Walk Water (2015/2017) er bygget rundt John Cages stykke Water Walk (1959) og navnene på elven Evros — grensen mellom Hellas og Tyrkia, og en av Europas farligste flyktningruter. Tenåringer fra et flyktningmottak i Athen ble cast som utøvere. Publikum tar deres plass ved instrumentene og lytter til historiene deres på hodetelefoner mens musikken spilles om og om igjen. Siden forestillingen ble laget, har noen av tenåringene kommet seg til Sveits, Sverige og Danmark. Andre er fortsatt der.

↗ Rimini Protokoll: Evros Walk Water ▶ Vimeo: Rimini Protokoll ↗

Makten mot folket

Showprosessen — rettssalen som scene

«Russiske politiske rettssaker — historisk i Sovjetunionen og i den moderne russiske føderasjonen — har ofte fungert som politisk teater («showprosesser») designet for å konsolidere makt, eliminere opposisjon og håndheve ideologisk konformitet. Disse rettssakene kjennetegnes av forhåndsbestemte utfall, tvungne tilståelser og bruk av rettsvesenet som propaganda.»

HowlRound Theatre Commons

Rettssalen har alle teatrets elementer: en scene, skuespillere (tiltalte, dommere, aktor), et manus (tilståelsen) og et publikum av presse og folk. Men her er konsekvensene virkelige.

Meyerhold skapte agitprop-teateret for revolusjonen. I 1939 ble han arrestert av den samme staten han hadde tjent, torturert til å tilstå og henrettet i 1940. Mannen som hadde brukt teater som politisk våpen ble selv et offer for statens politiske teater. Det er en av historiens mest bitre ironier.

Showprosessen som form lever videre: forhåndsbestemte utfall, tvungne tilståelser, kameraer i rettssalen. Theatron — skueplassen — brukt ikke til frigjøring, men til kontroll.

Propaganda og kunst — Taking Sides

Statlig propaganda trenger ikke alltid en rettsal. Noen ganger er det nok med en konsertsal. Wilhelm Furtwängler var Tysklands mest berømte dirigent — og han ble værende i Nazi-Tyskland gjennom hele krigen. Han dirigerte på Hitlers fødselsdag. Han ledet Berlin Filharmonikerne mens jødiske musikere ble forvist.

Etter krigen ble han avhørt av en amerikansk offiser om hvorvidt han hadde vært en propagandist for regimet. Ronald Harwoods skuespill Taking Sides (1995) dramatiserer dette avhøret. Spørsmålet stykket stiller, er ikke enkelt: kan stor kunst skilles fra den politiske konteksten den ble skapt i? Kan en kunstner skyve seg inn i rommet mellom makten og kulturens ødeleggelse og kalle det motstand?

Det politiske teateret er ikke musikken — det er selve handlingen å stille seg på scenen for makten.

Statlig bruk av prestisjekultur som selvfremstilling er ikke unikt for autoritære regimer: sovjetiske parader, nordkoreanske massespill, amerikanske militærparader og halftime-show, 4. juli-feiring med fyrverkeri — teatralitetens verktøy brukt bevisst for å skape et bilde av kraft, enhet og nasjonal identitet. Riefenstahls Triumph des Willens (1935) er det mest rendyrkede eksemplet, men mekanismen er universell.

▶ YouTube: Taking Sides

De skjulte stemmene

Representasjon

Representasjon på scenen handler ikke bare om estetikk — det er et politisk spørsmål: hvem er synlig, hvem har stemme, og hvems historier blir fortalt?

Representasjon — Kathleen Gallagher (blogg, engelsk) ↗

Dokumentarteater

Klikk på de tre prikkene for å velge fullskjerm.

All of Us — Francesca Martinez

Francesca Martinez er skuespiller, komiker og forfatter med cerebral parese — hun foretrekker selv ordet «wobbly». Hennes debutstykke All of Us (National Theatre, London, 2022) handler om Jess, en terapeut med cerebral parese som mister stønadsrettighetene sine som følge av britiske nedskjæringspolitikk. Mange av skuespillerne i stykket har selv funksjonsvariasjoner.

Stykket er ikke bare om funksjonshemming. Det handler om alle formene for usynliggjøring som virker samtidig: klasse, seksuell identitet, økonomi. En av hovedpersonene er lesbisk, og stykket viser hvordan sosiale privilegier — eller mangelen på dem — bestemmer hvem som har råd til å ha en kropp som ikke passer inn i systemets kategorier.

I andre akt åpner stykket seg mot det offentlige rommet: et politisk pressemøte, protestaksjoner, en konfrontasjon mellom den private historien og det politiske systemet som har skapt den. Det er teater som gjør det usynlige synlig — og som insisterer på at det angår alle.

↗ National Theatre: All of Us
Skjul ↑
Det tomme rommet har alltid vært

Peter Brook åpnet Det tomme rom (1968) med en enkel påstand: et tomt rom er alt som trengs. En person krysser det, en annen ser på — og teateret har oppstått. Ingen bygning, ingen institusjon, ingen tekst. Bare en utøver og et vitne.

Det Brook beskrev som en oppdagelse, viste seg å være en bekreftelse. Da Schechner, Grotowski og andre reiste verden rundt for å lære av andre kulturer, fant de tradisjoner som hadde eksistert i tusenvis av år — rike, sofistikerte og fullt utviklede, uten at de noen gang hadde trengt et teatron.

Noen bruker begrepet urteater om disse tradisjonene — performance i sin «opprinnelige» form. Det er et begrep som kan åpne noe, men det er omdiskutert: Schechners tilnærming til ikke-vestlige ritualer som kilde for vestlig teater ble kritisert av blant andre Rustom Bharucha, som i Theatre and the World (1993) argumenterte for at praksisen reflekterer en eurosentrisk appropriasjon. Debatten er ikke avsluttet, og Schechner selv har forsvart sitt syn. Men spørsmålet den reiser er relevant: disse tradisjonene er fullverdige uttrykksformer på egne premisser — ikke råmateriale for vestlig fornyelse.

Selve ordet teater kommer fra det greske theatron — stedet man ser fra. I den forstand har disse tradisjonene alltid vært teater: overalt hvor noen ser på noen andre som gjør noe, finnes et theatron. Det er den samme logikken som ligger til grunn for funnet rom og promenadeteater i dag.

Brook, P. (1968). The Empty Space. MacGibbon & Kee. · Se Brook i Teaterfornyere.

Gerewol — Wodaabe, Sahel

Wodaabe-mennene danser, synger og viser tennene og hvitene av øynene i dagevis for å bli valgt av kvinner som dommere. Det finnes ingen scene og ingen publikum i vestlig forstand, og likevel er dette en av de mest gjennomarbeidede og kulturelt forankrede performance-tradisjonene i verden. Performeren iscenesetter seg selv bokstavelig talt.

Kukeri — Bulgaria

En gammel bulgarsk masketradisjon der familier kler seg i dyreskinn og store bjeller og driver onde ånder på flukt gjennom landsbyene. Her er skillet mellom utøver og publikum i stor grad oppløst — familien performerer som gruppe, for og med hverandre. Ritualet markerer overgangen mellom vinter og vår og er fortsatt en levende praksis.

↗ Nowness: Kukeri — Bulgaria

Samisk runebommeseremoni

Noaiden (sjamanen) bruker runebommen til å reise mellom verdener — en rituell performance med kropp, lyd og tilstedeværelse som kjernen. En levende norsk urfolkstradisjon.

SNL: Noaidi ↗ SNL: Runebomme ↗

Sun Dance — Plains-stammer, Nord-Amerika

En sentral seremoni for mange Plains-stammer som involverer faste, dans og fysisk dedikasjon som bønn for fellesskapet. Grensen mellom deltaker og vitne er ikke alltid tydelig — det å være til stede er i seg selv en form for deltakelse. Av respekt for seremoniens hellighet og at den er en levende praksis, finnes det ikke lenker eller videoer her.

Kilde: Holler, C. Black Elk's Religion: The Sun Dance and Lakota Catholicism. · Smithsonian National Museum of the American Indian: americanindian.si.edu ↗

Når skillet mellom utøver og publikum ikke bare viskes ut, men aldri har eksistert som kategori, nærmer vi oss det Grotowski kalte parateater — en praksis han identifiserte og navnga som kunstform i vestlig forstand. Se Grotowski i Teaterfornyere.

Skjul ↑
Iscenesettelse av selvet

«Iscenesettelse av selvet» kan bety to ting — og begge er teatrale i sin kjerne.

Å speile samfunnet

En kultur kan iscenesette seg selv på scenen — ikke bare for å underholde, men for å vise frem det den ønsker å tro om seg selv, eller det den ikke tør si høyt på andre arenaer. Da Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais satte Le Mariage de Figaro opp i Paris i 1784, satte han droit du seigneur i sentrum av handlingen. Kongen forsøkte å forby stykket i årevis. Da det endelig ble oppført, var publikum henrykt og rasende på samme tid. Napoleon skal senere ha sagt at stykket var «revolusjonen allerede i gang» (tilskrevet Napoleon Bonaparte).

Teateret hadde sagt det samfunnet ennå ikke var i stand til å vedta som lov. Se også Representasjon og dokumentarteater.

Å spille seg selv

Vi iscenesetter oss selv hele tiden. Vi velger klær, stemme og atferd etter kontekst: hjemme, på skolen, med venner, i jobbintervjuet, på første date, i begravelsen. Det er ikke uærlighet — det er en grunnleggende menneskelig kapasitet.

Sosiologen Erving Goffman beskrev i The Presentation of Self in Everyday Life (1959) hverdagslivet som en slags forestilling: vi «spiller roller», styrer inntrykk og tilpasser oss ulike «scener». Front stage er der vi opptrer for andre. Back stage er der vi slipper masken. De samme elementene er til stede som i teateret — men scenen er hverdagen.

Filosofen Judith Butler tok dette videre med begrepet performativity: identitet er ikke noe vi har, men noe vi gjentatte ganger gjør. Vi handler ikke ut fra et ferdig selv — vi skaper selvet gjennom handlingen. Gender Trouble (1990).

En konkret inngang til disse ideene: In & Of Itself av Derek DelGaudio — en forestilling om identitet, magi og det å bli sett. «It's about seeing people and being seen by them, and about how your own narrative of who you are — I AM a novelist, I AM a gamechanger — collides with stories about who you are that you didn't get to write.» NPR, 2021.

NPR: In & Of Itself — A Study of Identity and Magic ↗

Dette er også kjernen i mye moderne skuespillertrening: du gjør en karakter, du er den ikke. Schechners «restored behavior» peker i samme retning — all atferd er innøvd og repetert, aldri helt original. Vi siterer atferd vi har lært. Se Schechner.

Metateater i hverdagen

Begrepet metateater ble myntet av den amerikanske kritikeren Lionel Abel i Metatheatre: A New View of Dramatic Form (1963). Han brukte det om stykker som er selvbevisste — som tematiserer sitt eget vesen som teater: stykket vet at det er et stykke.

Luigi Pirandello er det fremste eksemplet. I Seks karakterer søker en forfatter (1921) banker seks karakterer på døren til en teaterprøve og insisterer på at de er virkelige og trenger noen til å fullføre historien sin. Skuespillerne og regissøren er på scenen som seg selv. Ingen fjerde vegg. Karakterene hevder å være mer autentiske enn skuespillerne som skal spille dem — og stykket spør: hvem er egentlig «virkelig» her?

Det er det Goffman snur på hodet i hverdagen: vi er alle karakterer som vet at vi spilles — av oss selv, for et publikum. Den selvbevisstheten om egne handlinger og roller er et slags hverdagslig metateater.

Uendelige speilbilder — hvor er originalen?

Når du ser læreren som stiller seg foran klassen og rydder halsen for å få oppmerksomhet — ser du hennes autentiske selv? Eller er det en rolle hun spiller?

Og når du er sammen med foreldrene dine, vennene dine, kjæresten din — er det samme deg i hvert rom? Når skjedde det at den rollen ble en del av deg? Formet rollen seg til deg, eller formet du deg til rollen?

Kan det iscenesatte selvet spille falskt — og i så fall, overfor hvem?

Jeg mener...

Skjul ↑
Performance som kunstform

Performance som kunstform oppstod i USA og Europa på 1960-tallet — men som vi har sett, er performance som menneskelig praksis langt eldre. Det som var nytt var at vestlige kunstnere begynte å bruke performance bevisst som kunstnerisk form og teoretisere rundt den.

Schechner — Performance Studies

Richard Schechner utviklet Performance Studies som akademisk felt ved NYU. Hans viktigste begreper:

  • «Is» performance — teater, ritual, sport: bevisst fremføring for et publikum
  • «As» performance — hverdagslig atferd sett som forestilling (jf. Goffman)
  • Restored behavior — all atferd er innøvd og repetert, aldri helt original. Vi «siterer» atferd vi har lært.
  • Kontinuumet — fra «impure theatre» (parader, demonstrasjoner) til «pure theatre» (tradisjonelt teater). Environmental theater befinner seg mellom disse.

Schechner, R. (1968). «6 Axioms for Environmental Theatre». The Drama Review, 12(3). · Schechner, R. (1985). Between Theater and Anthropology. University of Pennsylvania Press. · Schechner, R. (1988). Performance Theory. Routledge. · Schechner, R. (1973). Environmental Theater. Hawthorn Books.

Se Schechner-profil.

Hva mener du?

Da du var liten, later du som om du lagde en kake — eller fisket fra verandaen? Det er det Schechner kaller «restored behavior»: innøvd atferd vi har sett og hentet fra verden rundt oss.

Det greske begrepet mimesis beskriver etterligning av naturen og menneskene rundt oss. Er dette drama? Er det teater?

Jeg mener...

Happenings — Allan Kaprow

Spontane, ikke-repetérbare kunsthendelser uten fast manus eller publikumsrolle. Kaprow myntet begrepet på slutten av 1950-tallet. Skillet mellom kunst og hverdagsliv viskes ut — alt kan være kunst, alle kan delta.

Kaprow, A. (1966). Assemblage, Environments & Happenings. Abrams.

Artsy: What were 1960s Happenings? ↗

Hva mener du?

Et av de mest spennende teatrene i New York-avantgarden var La MaMa — nettopp fordi det ikke forsøkte å kontrollere hva som var «god kunst» eller diktere hva som var kunst i det hele tatt.

Men hvis alt kan være kunst — slik Kaprow hevdet — er da ingenting kunst?

Jeg mener...

Parateater — Grotowski

I sin andre fase (1970–75) forlot Grotowski forestillingsformen helt. Det han beskrev og navnga som parateater — et møtested der alle er seg selv, der prosessen er målet og skillet mellom utøver og publikum er borte — er ikke en vestlig oppfinnelse. Det er en praksis som har eksistert i kulturer verden over lenge før teaterbygningene ble reist. Grotowski identifiserte den, ga den et begrep og plasserte den innenfor en vestlig kunstramme. Se Grotowski i Teaterfornyere.

▶ YouTube: My Dinner with Andre — om parateater (fra 10:15)

Immersive theatre

Publikum beveger seg gjennom forestillingen og kan velge hva de følger — utøverne er overalt. Grenser viskes ut mellom scene og sal, utøver og tilskuer. Punchdrunk er det mest kjente eksemplet. Immersive theatre hører hjemme her fordi det, som performance, utfordrer det grunnleggende skillet mellom dem som viser og dem som ser. Se også Fordypning: begrep.

Durational performance

Forestillinger eller handlinger som varer over lang tid — timer, dager, uker. Tid og utholdenhet er selve kunstverket. Abramović er det fremste eksemplet. Se Performance-kunstnere.

Skjul ↑
Performance-kunstnere

Lenker og ressurser legges til fortløpende.

Rachel Rosenthal

1926–2015 · Frankrike/USA

Feministisk performance, kropp, alder, dyrerettigheter og økologi. Kombinerte teater og performance på en måte som utfordret begge felt. En av de mest innflytelsesrike performance-kunstnerne i USA.

▶ YouTube: Rachel Rosenthal

Kjartan Slettemark

1932–2008 · Norge/Sverige

Norsk/svensk kunstner og performance-pioneer fra 1960-tallet. Vietnam-bildene, nakenhet som politisk statement. Kobler norsk kunsthistorie til den internasjonale performance-bevegelsen. Politisk performance i ordets fulleste forstand.

SNL: Kjartan Slettemark ↗

Marina Abramović

1946– · Serbia/USA

Kroppen er kunstmediet: utholdenhet, smerte og tilstedeværelse er materialet. «The artist is present» (MoMA, 2010): satt 736 timer ansikt til ansikt med fremmede. Relasjonen mellom utøver og deltaker er selve verket. Kalt «performance-kunstens bestemor».

▶ YouTube: Marina Abramović

Andy Kaufman

1949–1984 · USA

Visket ut grensen mellom person og karakter så totalt at publikum aldri visste hva som var «ekte». Tony Clifton-karakteren, wrestlingperioden og til og med «døden» hans var alle mulig performance. En direkte kobling til spørsmålet om iscenesettelse av selvet.

▶ YouTube: Andy Kaufman ↗

Baktruppen

1986– · Norge

Norsk performance-kollektiv med internasjonal profil. Blander teater, performance art og konseptuell kunst. Postdramatisk praksis: ingen fast tekst, ingen fast rolle. Norges tydeligste bidrag til den internasjonale performance-scenen. Se Norsk teaterhistorie for mer.

▶ YouTube: Baktruppen
Skjul ↑

Teater som utfordrer grenser

Molière latterliggjorde kirken og borgerskapet — og ble forbudt. Holberg gjorde det samme med nordisk overklasse. I dag er verken Molière eller Holberg transgressive. Det var de i sin tid.

Teater har alltid utfordret grenser. I England forbød Lord Chamberlain George Bernard Shaws Mrs Warrens yrke i over 30 år — og da det ble satt opp i New York i 1905, ble hele ensemblet arrestert. I 1923 ble skuespillerne i Sholem Aschs Gud hevner seg arrestert på Broadway for en lesbisk kjærlighetsscene og blasfemi. I 1995 kalte den britiske pressen Sarah Kanes Blasted «a disgusting feast of filth» — stykket ble ikke stoppet, men kritikken var ment som utryddelse.

Disse eksemplene har ulike kunstneriske utgangspunkt, men felles er at de stiller spørsmål ved grenser — mellom kunst og virkelighet, mellom scene og samfunn, mellom frihet og ansvar. Noen har utløst juridiske, politiske eller etiske debatter. Hvem bestemmer grensen? Og hvem betaler?

Ron Athey

En kunstner bruker sitt eget blod på scenen. Pressen rapporterer om noe som aldri skjedde. Kongressen grep inn.

Ron Athey er en amerikansk performance-kunstner kjent for rituelt selvskading, kropp og smerte som kunstnerisk materiale, og forestillinger som trekker på S/M-kultur, religiøs ekstase og queer-identitet. Han er HIV-positiv og har brukt dette eksplisitt i sitt arbeid siden 1980-tallet.

I 1994 fremførte han Four Scenes in a Harsh Life i Minneapolis. I en sekvens skar han et mønster i ryggen på en medperformer og hengte papirservietter fra sårene — servietter som deretter ble heist over publikum. Medperformeren var ikke HIV-positiv. Det var ingen smitterisiko.

Pressen rapporterte at HIV-infisert blod hadde regnet over publikum. Det var usant. Men historien spredte seg raskt, nådde Kongressen, og utløste en nasjonal debatt om hva offentlige kulturmidler skulle finansiere. NEA — National Endowment for the Arts — ble nesten nedlagt.

Saken er et lærebokeksempel på hvordan kunstnerisk provokasjon møter mediemakt: det som faktisk skjedde, hadde liten betydning for debatten som fulgte. Kunstnere har alltid utfordret grenser. Det som er nytt, er ikke provokasjonen — det er spredningshastigheten til en feilaktig historie.

↗ Walker Art Center: Ron Athey og medieskandalens anatomi
Skjul ↑
Vegard Vinge og Ida Müller

Klokken 02:40 om natten stoppes forestillingen. Man er fortsatt i første akt.

Det norsk-tyske regissørparet er blant Norges mest internasjonalt anerkjente og kontroversielle teaterkunstnere. Kjent for ekstremt lange forestillinger — gjerne 8–12 timer — der Ibsens stykker dekonstrueres til det ugjenkjennelige. Kostymene er overdrevne, musikken er uhyggelig og høy, og det visuelle universet grenser til det karikerte.

Under Festspillene i Bergen 2009 ble urpremieren på Vildanden stoppet klokken 02:40 om natten, etter ni timer — man var fortsatt i første akt. Festivaldirektøren grep inn; to tredjedeler av publikum hadde allerede gått.

Aftenposten: Måtte stoppe skandaleteater ↗ ▶ YouTube: Vildanden — Vinge/Müller ↗
Skjul ↑
Ways of Seeing

Politikere angriper et teaterstykke om rasisme. Så viser det seg hvem som egentlig sto bak truslene.

Teaterstykke av Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban og Marius von der Fehr. Hadde premiere på Black Box Teater i Oslo i november 2018. Stykket kartlegger nettverk som arbeider for å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn, og viser bilder av private hjem tilhørende offentlige personer — inkludert daværende justisminister Tor Mikkel Waras bolig.

Det utløste en av de mest betente debattene om ytringsfrihet og kunstnerisk ansvar i nyere norsk teaterhistorie. Politikere anklaget kunstnerne for å krenke privatlivets fred. Statsminister Erna Solberg kritiserte forestillingen offentlig uten å ha sett den. I mars 2019 ble Waras samboer pågrepet og senere dømt for selv å stå bak trusselhendelsene mot paret — hendelser hun hadde forsøkt å knytte til teaterstykket.

IETM: Ways of Seeing og ytringsfrihet ↗ NRK: Ways of Seeing til Festspillene i Bergen ↗
Skjul ↑
Mia Habib

Han kaller det sløseri. Hun kaller det kunst. 500 000 klikk avgjorde ikke hvem som hadde rett.

Mia Habib er danser, performer og koreograf basert i Oslo. Hun arbeider sjangeroverskridende og politisk — mennesker, møter og kulturell overskridelse er kjernen i arbeidet hennes.

I 2018 ble hun tildelt basisfinansiering fra Kulturrådet — 2,8 millioner kroner i året i fire år. Facebook-profilen «Sløseriombudsmannen» (Are Søberg) plukket opp tildelingen og publiserte videoklipp av Habibs gulvbaserte koreografier med kommentarer om skattepengesløsing. Innlegget fikk 500 000 klikk. Habibs arbeid ble latterliggjort og tatt ut av kontekst — og hun mottok i kjølvannet av dette trusler og rasistiske kommentarer. Hun anmeldte nettavisen Resett for hatefulle ytringer.

Saken er ikke unik. Sløseriombudsmannen hadde tidligere hengt ut flere scenekunstnere i en julekalender og vokste seg gradvis til en Facebook-side med over 77 000 følgere. Det som begynte som kritikk av offentlig pengebruk gled over i systematisk latterliggjøring av kunstnere — og i Habibs tilfelle i rasistisk hets.

Saken utløste en bred debatt om kunstens rolle, armlengdeprinsippet, og grensen mellom satire og digital trakassering — en debatt som ennå ikke er avsluttet.

Kilde: Habib, M. (2019). «Mia Habib anmelder Resett». Scenekunst.no, 28. februar. · Aftenposten (2021). «Kunstnere får flere trusler enn før», 18. mars.

Skjul ↑

Hva mener du?

Hva er tillatt å vise på en scene?

Hva bør skattebetalerne finansiere — og hvem skal bestemme det?

Har kunst en forpliktelse til å være forståelig?

Har kunst en forpliktelse til å være moralsk «god»?

Har kunst en forpliktelse til å være teknisk dyktig?

Hvis alt kan være kunst — hvem fortjener da støtte?

Jeg mener...