ETIKK, GRENSER OG DET TEATRALE I HVERDAGEN

Folket mot makten

Makten mot folket

De skjulte stemmene

Gerewol — Wodaabe, Sahel

Wodaabe-mennene danser, synger og viser tennene og hvitene av øynene i dagevis for å bli valgt av kvinner som dommere. Det finnes ingen scene og ingen publikum i vestlig forstand, og likevel er dette en av de mest gjennomarbeidede og kulturelt forankrede performance-tradisjonene i verden. Performeren iscenesetter seg selv bokstavelig talt.

Kukeri — Bulgaria

En gammel bulgarsk masketradisjon der familier kler seg i dyreskinn og store bjeller og driver onde ånder på flukt gjennom landsbyene. Her er skillet mellom utøver og publikum i stor grad oppløst — familien performerer som gruppe, for og med hverandre. Ritualet markerer overgangen mellom vinter og vår og er fortsatt en levende praksis.

Samisk runebommeseremoni

Noaiden (sjamanen) bruker runebommen til å reise mellom verdener — en rituell performance med kropp, lyd og tilstedeværelse som kjernen. En levende norsk urfolkstradisjon.

Sun Dance — Plains-stammer, Nord-Amerika

En sentral seremoni for mange Plains-stammer som involverer faste, dans og fysisk dedikasjon som bønn for fellesskapet. Grensen mellom deltaker og vitne er ikke alltid tydelig — det å være til stede er i seg selv en form for deltakelse. Av respekt for seremoniens hellighet og at den er en levende praksis, finnes det ikke lenker eller videoer her.

Kilde: Holler, C. Black Elk's Religion: The Sun Dance and Lakota Catholicism. · Smithsonian National Museum of the American Indian: americanindian.si.edu ↗

Når skillet mellom utøver og publikum ikke bare viskes ut, men aldri har eksistert som kategori, nærmer vi oss det Grotowski kalte parateater — en praksis han identifiserte og navnga som kunstform i vestlig forstand. Se Grotowski i Teaterfornyere.

Å speile samfunnet

En kultur kan iscenesette seg selv på scenen — ikke bare for å underholde, men for å vise frem det den ønsker å tro om seg selv, eller det den ikke tør si høyt på andre arenaer. Da Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais satte Le Mariage de Figaro opp i Paris i 1784, satte han droit du seigneur i sentrum av handlingen. Kongen forsøkte å forby stykket i årevis. Da det endelig ble oppført, var publikum henrykt og rasende på samme tid. Napoleon skal senere ha sagt at stykket var «revolusjonen allerede i gang» (tilskrevet Napoleon Bonaparte).

Teateret hadde sagt det samfunnet ennå ikke var i stand til å vedta som lov. Se også Representasjon og dokumentarteater.

Å spille seg selv

Vi iscenesetter oss selv hele tiden. Vi velger klær, stemme og atferd etter kontekst: hjemme, på skolen, med venner, i jobbintervjuet, på første date, i begravelsen. Det er ikke uærlighet — det er en grunnleggende menneskelig kapasitet.

Sosiologen Erving Goffman beskrev i The Presentation of Self in Everyday Life (1959) hverdagslivet som en slags forestilling: vi «spiller roller», styrer inntrykk og tilpasser oss ulike «scener». Front stage er der vi opptrer for andre. Back stage er der vi slipper masken. De samme elementene er til stede som i teateret — men scenen er hverdagen.

Filosofen Judith Butler tok dette videre med begrepet performativity: identitet er ikke noe vi har, men noe vi gjentatte ganger gjør. Vi handler ikke ut fra et ferdig selv — vi skaper selvet gjennom handlingen. Gender Trouble (1990).

En konkret inngang til disse ideene: In & Of Itself av Derek DelGaudio — en forestilling om identitet, magi og det å bli sett. «It's about seeing people and being seen by them, and about how your own narrative of who you are — I AM a novelist, I AM a gamechanger — collides with stories about who you are that you didn't get to write.» NPR, 2021.

NPR: In & Of Itself — A Study of Identity and Magic ↗

Dette er også kjernen i mye moderne skuespillertrening: du gjør en karakter, du er den ikke. Schechners «restored behavior» peker i samme retning — all atferd er innøvd og repetert, aldri helt original. Vi siterer atferd vi har lært. Se Schechner.

Metateater i hverdagen

Begrepet metateater ble myntet av den amerikanske kritikeren Lionel Abel i Metatheatre: A New View of Dramatic Form (1963). Han brukte det om stykker som er selvbevisste — som tematiserer sitt eget vesen som teater: stykket vet at det er et stykke.

Luigi Pirandello er det fremste eksemplet. I Seks karakterer søker en forfatter (1921) banker seks karakterer på døren til en teaterprøve og insisterer på at de er virkelige og trenger noen til å fullføre historien sin. Skuespillerne og regissøren er på scenen som seg selv. Ingen fjerde vegg. Karakterene hevder å være mer autentiske enn skuespillerne som skal spille dem — og stykket spør: hvem er egentlig «virkelig» her?

Det er det Goffman snur på hodet i hverdagen: vi er alle karakterer som vet at vi spilles — av oss selv, for et publikum. Den selvbevisstheten om egne handlinger og roller er et slags hverdagslig metateater.

Uendelige speilbilder — hvor er originalen?

Når du ser læreren som stiller seg foran klassen og rydder halsen for å få oppmerksomhet — ser du hennes autentiske selv? Eller er det en rolle hun spiller?

Og når du er sammen med foreldrene dine, vennene dine, kjæresten din — er det samme deg i hvert rom? Når skjedde det at den rollen ble en del av deg? Formet rollen seg til deg, eller formet du deg til rollen?

Kan det iscenesatte selvet spille falskt — og i så fall, overfor hvem?

Jeg mener...

Schechner — Performance Studies

Richard Schechner utviklet Performance Studies som akademisk felt ved NYU. Hans viktigste begreper:

• «Is» performance — teater, ritual, sport: bevisst fremføring for et publikum
• «As» performance — hverdagslig atferd sett som forestilling (jf. Goffman)
• Restored behavior — all atferd er innøvd og repetert, aldri helt original. Vi «siterer» atferd vi har lært.
• Kontinuumet — fra «impure theatre» (parader, demonstrasjoner) til «pure theatre» (tradisjonelt teater). Environmental theater befinner seg mellom disse.

Schechner, R. (1968). «6 Axioms for Environmental Theatre». The Drama Review, 12(3). · Schechner, R. (1985). Between Theater and Anthropology. University of Pennsylvania Press. · Schechner, R. (1988). Performance Theory. Routledge. · Schechner, R. (1973). Environmental Theater. Hawthorn Books.

Se Schechner-profil.

Happenings — Allan Kaprow

Spontane, ikke-repetérbare kunsthendelser uten fast manus eller publikumsrolle. Kaprow myntet begrepet på slutten av 1950-tallet. Skillet mellom kunst og hverdagsliv viskes ut — alt kan være kunst, alle kan delta.

Kaprow, A. (1966). Assemblage, Environments & Happenings. Abrams.

Parateater — Grotowski

I sin andre fase (1970–75) forlot Grotowski forestillingsformen helt. Det han beskrev og navnga som parateater — et møtested der alle er seg selv, der prosessen er målet og skillet mellom utøver og publikum er borte — er ikke en vestlig oppfinnelse. Det er en praksis som har eksistert i kulturer verden over lenge før teaterbygningene ble reist. Grotowski identifiserte den, ga den et begrep og plasserte den innenfor en vestlig kunstramme. Se Grotowski i Teaterfornyere.

Immersive theatre

Publikum beveger seg gjennom forestillingen og kan velge hva de følger — utøverne er overalt. Grenser viskes ut mellom scene og sal, utøver og tilskuer. Punchdrunk er det mest kjente eksemplet. Immersive theatre hører hjemme her fordi det, som performance, utfordrer det grunnleggende skillet mellom dem som viser og dem som ser. Se også Fordypning: begrep.

Durational performance

Forestillinger eller handlinger som varer over lang tid — timer, dager, uker. Tid og utholdenhet er selve kunstverket. Abramović er det fremste eksemplet. Se Performance-kunstnere.

Rachel Rosenthal

1926–2015 · Frankrike/USA

Feministisk performance, kropp, alder, dyrerettigheter og økologi. Kombinerte teater og performance på en måte som utfordret begge felt. En av de mest innflytelsesrike performance-kunstnerne i USA.

Kjartan Slettemark

1932–2008 · Norge/Sverige

Norsk/svensk kunstner og performance-pioneer fra 1960-tallet. Vietnam-bildene, nakenhet som politisk statement. Kobler norsk kunsthistorie til den internasjonale performance-bevegelsen. Politisk performance i ordets fulleste forstand.

Marina Abramović

1946– · Serbia/USA

Kroppen er kunstmediet: utholdenhet, smerte og tilstedeværelse er materialet. «The artist is present» (MoMA, 2010): satt 736 timer ansikt til ansikt med fremmede. Relasjonen mellom utøver og deltaker er selve verket. Kalt «performance-kunstens bestemor».

Andy Kaufman

1949–1984 · USA

Visket ut grensen mellom person og karakter så totalt at publikum aldri visste hva som var «ekte». Tony Clifton-karakteren, wrestlingperioden og til og med «døden» hans var alle mulig performance. En direkte kobling til spørsmålet om iscenesettelse av selvet.

Baktruppen

1986– · Norge

Norsk performance-kollektiv med internasjonal profil. Blander teater, performance art og konseptuell kunst. Postdramatisk praksis: ingen fast tekst, ingen fast rolle. Norges tydeligste bidrag til den internasjonale performance-scenen. Se Norsk teaterhistorie for mer.