Analyse

Abstrakt, representasjon og kontinuumet

I billedkunst finnes to hovedretninger: representasjonell kunst (gjenkjennelig, etterligner virkeligheten) og ikke-representasjonell kunst (former, farger, følelser uten gjenkjennelige motiver). Aristoteles skrev om mimesis — en form for representasjon.

Å abstrahere betyr å ta vekk detaljer. Det finnes et kontinuum fra det naturalistiske til det nesten ikke-gjenkjennelige. Abstrakt kunst er alltid forbundet med noe visuelt fra den virkelige verden — men i sterk grad bearbeidet.

I teateret: en stereotype («skurken», «heksen») er en liten grad av abstrahering. Naturalisme forsøker å ligge på den ene enden av kontinuumet. Artauds grusomhetsteater og dadaismen befinner seg på den andre.

← Bla sideveis →

Klikk for å forstørre

Kilde: Lumin. Introduction to Art Concepts.

Skjul ↑

Semiotikk — tegn og koder i teateret

Semiotikk er læren om tegn og betydning. I teateret kommuniserer alt — ikke bare teksten. Hvert element på scenen er et potensielt tegn som publikum tolker.

Hva er et tegn?

Et tegn er noe som betyr noe annet enn seg selv. En rød kjole på scenen er ikke bare en kjole — den kan bety lidenskap, fare, makt eller blod, avhengig av kontekst. Publikum tolker kontinuerlig alle sceniske elementer som potensielle tegn.

Ikoniske tegn

Ligner det de representerer. Et bord på scenen representerer et bord. Et foto av en person representerer den personen. Naturalistisk scenografi er full av ikoniske tegn.

Indeksikale tegn

Peker på noe uten å ligne det. Røyk indikerer ild. En tom stol indikerer fravær. Stillhet kan indikere spenning eller død. Mange av de sterkeste teatrale virkemidlene er indeksikale.

Symbolske tegn

Konvensjonelle tegn der forbindelsen er kulturelt bestemt — ikke naturlig. Et flagg symboliserer en nasjon. Svart symboliserer sorg i vestlig kultur, hvitt i mange asiatiske kulturer. Symbolske tegn forutsetter felles kulturell kode mellom scene og publikum.

Koder

Tegn virker innenfor koder — systemer av konvensjoner publikum kjenner. Teaterkoder inkluderer: belysning (spot = fokus), musikk (dur = glede, moll = sorg), kostyme (frakk = autoritet). Regissøren kan bekrefte eller bryte kodene bevisst.

I analysen

I analysen undersøker vi: hva er tegnet, hva refererer det til, og hvilken kode aktiverer det. Er det ikonisk, indeksikal eller symbolsk? Og er bruken konsistent eller ironisk — bekrefter det helheten, eller bryter det med den?

Elam, K. (1980). The Semiotics of Theatre and Drama. Methuen. · Eigtved, M. (2007). Forestillingsanalyse. Forlaget Samfundslitteratur.

Skjul ↑

Forestillingsanalyse

Teatral beskriver en begivenhet der noe eller noen settes i fokus — adskilt fra hverdagen og rammet inn slik at det krever oppmerksomhet. Noen defineres som utøver, andre som tilskuer. Det kan skje på en scene, men trenger ikke det.

Se også: Iscenesettelse av selvet og Performance som kunstform.

En teateranalyse begynner med en hypotese. Det er mulig å peke på referanser til tradisjoner, men fokus i analysen er forestillingen selv — i sin spesifikke kontekst — og den opplevelsen den gir publikum.

Når vi analyserer en teatral begivenhet skal vi være mer fokuserte på det vi opplever enn på hvordan forestillingen ble til — arbeidsmetoder eller regissørens intensjoner er ikke det sentrale. Formålet er heller ikke å vurdere om forestillingen var bra eller dårlig.

Formålet med analysen er å fokusere på hva publikum kan få ut av å overvære en bestemt begivenhet: hvilke elementer som spiller sammen og på hvilken måte, hvordan dette kan settes i sammenheng med verden vi lever i dag, og hvordan det kan plasseres i en historisk forståelsesramme.

En teateranalyse er subjektiv, men kan allikevel sammenlignes med en vitenskapelig metode:

Vitenskap

Utforme en hypotese
Tilegne seg reelle erfaringer (empiri)
Drøfte årsaksforklaring
Tolkning

Forestillingsanalyse

Definere analytiske spørsmål / spesifikk interesse
Opplevelse / erindring
Samspillet i opplevelsen
Kontekstualisering

NB: Se og ta i bruk Patrice Pavis sitt spørsmålsskjema som veiledning i analysen.

→ Pavis spørsmålsskjema (PDF) ↗ → Last ned skjema (PDF) ↗

Kilde: Eigtved, M. (2007). Forestillingsanalyse: en introduktion. Forlaget Samfundslitteratur.

Skjul ↑

Forestillingsanalyse — et bredere blikk

Pavis-skjemaet gir deg strukturen. Men bak hvert spørsmål ligger mer. Her er fire innganger som kan hjelpe deg å se bredere i analysen.

Rom og romlige relasjoner

Rommet er aldri nøytralt. Hvem er i sentrum og hvem er i periferien? Hva sier avstanden mellom kropper om makt og relasjon? Hvordan endrer rommet seg gjennom forestillingen — og hva betyr det når det gjør det? Se også Teatermodell i Dramaturgi.

Kropp og bevegelse som tegn

Kroppen kommuniserer uavhengig av teksten. Tempo, kvalitet, vekt og retning i bevegelsen bærer mening. En karakter som beveger seg sakte og tungt kommuniserer noe annet enn en som beveger seg raskt og lett — selv om replikkene er identiske. Se Semiotikk og Kropp, stemme og bevegelse.

Lys, lyd og musikk

Disse elementene er ikke pynt — de er dramaturgiske verktøy. Lys definerer fokus, tid og stemning. Lyd og musikk kan bekrefte eller underminere det vi ser. Spør: hva ville skjedd om lydsporet var byttet ut? Hva forteller lyset som teksten ikke sier?

Publikums rolle

Publikum er ikke passive mottakere — de er en del av begivenheten. Hva inviterer forestillingen publikum til å gjøre, føle eller tenke? Og hva skjer i rommet mellom scene og sal — den energien som bare finnes i det levende møtet?

Eigtved, M. (2007). Forestillingsanalyse: en introduktion. Forlaget Samfundslitteratur. · Elam, K. (1980). The Semiotics of Theatre and Drama. Methuen.

Skjul ↑

Å lese en dramatisk tekst

En dramatisk tekst er ikke litteratur — den er en plan for noe som skal skje i rom og tid. Spørsmålene nedenfor er ikke litterære, men teatrale: hva krever denne teksten av scenen?

Dramaturgisk struktur

Hvilken dramaturgisk form har teksten? Hvor ligger spenningen, og hva utløser den? Er det en løsning, eller lar teksten spørsmålene stå åpne? Se Dramaturgi.

Tid, sted og rom

Hva forteller teksten om hvor og når handlingen foregår? Hva er presist angitt, og hva er overlatt til regissøren? Hvilke muligheter åpner rommet for?

Figurer og relasjoner

Hvem driver handlingen fremover, og hvem motsetter seg den? Hva er maktrelasjonene mellom figurene? Hvordan endrer relasjonene seg i løpet av teksten?

Språk og tone

Er språket poetisk, naturalistisk eller fragmentert? Hva sier tempoet og rytmen i replikkvekslingen om stemningen og forholdet mellom figurene?

Sceneanvisninger

Hva forteller sceneanvisningene deg, og hva overlater de åpent? Noen dramatikere (Beckett, Fosse) skriver sceneanvisninger som er en del av selve det dramatiske språket — ikke praktiske instruksjoner, men poetiske eller rytmiske elementer som er like viktige som replikken.

Åpne spørsmål

Hva svarer teksten ikke på? Dette er regissørens inngangspunkter — stedene der tolkningsarbeidet begynner.

Skjul ↑